Når en sommerfugl slår med vingene i Tokyo … eller kaosteorien forteller om at alt påvirker. At det er sammenheng mellom det som skjer, selv om man ikke alltid ser det.
Intet menneske lever helt isolert fra andre, selv om noen gjerne skulle det eller om noen må det. Og selv om de lever i en form for isolasjon, påvirker de likevel.
Jeg tenker ofte på lys og prismer når jeg sitter og funderer for meg selv. Over livet og det å være et menneske. Mennesket er ett individ. Men om man nå tenker seg dette ene individet som lys på en prisme, vil man finne hele regnbueskalaen på den andre siden. Og som regnbueskalaen på andre siden av prismen, er dette ene mennesket mangefarget, både i fremtoning og oppførsel.
Dette ene mennesket påvirker andres liv, frivillig eller ufrivillig. Akkurat som lyset spaltes i prismen. Hva vedkommende gjør og er berører mange fler enn man skulle tro, ved første tanke. Mennesket er, enten det vil eller ikke, en del av en helhet. Mennesket tror kanskje ikke at det har noen betydning eller at det som gjøres av vedkommende har noen betydning. Så feil kan man ta.
Min handling, min tilstedeværelse påvirker andre mennesker. Ikke bare mine nære og kjære, men andre også. Som jeg blir påvirket av andre og deres tilstedeværelse og handling. Spissformulert kan man si at om jeg kjøper en bomullsgenser, berører jeg ganske mange menneskers liv. Det er bare å tenke seg kjeden fra produsenten av bomullen til den jeg kjøper genseren av. Med banker, tollere og transportører og så videre i tillegg.
Følelser og handlinger går ofte hånd i hånd. Det man velger å gjøre og det man unnlater å gjøre setter spor. Ikke bare hos det ene mennesket, men hos mange. Ofte ser man det ikke før etterpå, kanskje lenge etterpå. Så når sommerfuglen slår med vingene i Tokyo, kan det resultere i storm i New York. Drar vi med oss denne tanken i hverdagslivet? På trikken, i kassakø, på badet om morgenen eller når man henter avisen på samme tid som naboen? Venter du på paradokset?
